12 May

12 sigaretter – en novelle

1.

Sentrum. Hvis det som kalles for sentrum i en tilfeldig norsk by kan kalles for sentrum, så var det sentrum av denne byen som ventet på en av sine sjeldne busser. Det regnet, og byen regnet med at bussen ville bringe oss våre to helter. Riktig nok.

Bagrem sklei selvsikkert ut av bussen med Alden rett bak seg. Begge to var kledd vagt umoderne etter byens skjønn, ikke nok til å vekke oppsikt eller at de selv skulle bry seg, men nok til at de ikke smeltet helt i massen. De slengte på hver sin lue og klødde seg hver på sine baller, tilsynelatende likegyldige til denne lille byens lyder, larm og noenlunde yrende folkeliv. Imidlertid kunne denne likegyldigheten deres oppfattes som noe mer likegyldig enn likegyldigheter for øvrig, og det var den også. Den var vagt overdrevet. I virkeligheten var denne korte og dyre bussturen til sentrum en sjelden ofring disse to gjorde for å få puste inn litt eksos, se folkemengden i bevegelse, kikke i åpne overprisede butikker, og på toppen av alt det å være, i den grad de fikk det til, fullstendig likegyldige til alt dette.

To skritt ut av bussen tok Bagrem frem en sigarettpakke ut av innerlomma på jakka. Han så ut til allerede å ha valgt en retning å gå i. Med godt innøvd flyt flippet han opp toppen med høyre pekefinger og avslørte 2 sigaretter igjen i pakken. Verken mer eller mindre. Et tilfeldig antall? Eller kanskje heller en nøye, om ikke nødvendigvis bevisst, beregning av besøkets behov? En sigarett på vei til kaffen, en mot slutten av siste slurk, og dagen var reddet. Etter det kan man takle resten av dagen mye lettere.

Han tok ut den ene av to sigaretter og slo tre ganger raskt med filteret i enden av jakkeermet. Mens han puttet røyken i munnen kaster han et kort blikk mot Alden som nølte med å følge etter ham i retning kaffen. Det passet bra. Det var nok best å stoppe opp for å tenne røyken i motvind. Til tross for mange års øvelse hadde Bagrem enda ikke utviklet en kul og effektiv måte å tenne røyk på i den kalde norske vinden, og spesielt ikke med sin utslitte og nesten tomme lighter som lå i baklommen. Jo, den kunne kanskje ha ligget oppi pakken, men den lille investeringen i å holde den i baklommen gjorde vel at ritualet fikk vare noen sekunder lengre. Han tok den frem, dekte til nesa med hånden som holdt pakken med den gjenværende sigaretten, og snurret hjulet mot flintsteinen. På det tredje forsøket fikk han fyr og kikket mot Alden etter bekreftelse. Dårlig idé. Alden begynte da å bable engasjert og gestikulerte at Bagrem skulle gå i forveien, mens han selv skulle gå og kikke etter noe annet og møte ham til kaffe om noen minutter. Akkurat det var det ikke noe å klage over. Alt i alt var det mer likegyldig å ankomme kaffen alene og møte noen der, enn å ankomme sammen med den noen. Problemet var at Aldens gestikuleringsnummer avsluttet med å peke, først på sigarettpakka til Bagrem og så med to fingre på underleppa si.

Bagrem kikket ekstremt likegyldig på den ene gjenværende sigaretten som var igjen i pakken. Det overdrevent bekymringsløse blikket inneholdt i praksis et vanskelig dilemma. Han kunne beholde denne sigaretten til sin siste kaffeslurk og ofre øyeblikkets vakre likegyldighet ved å være ukul mot Aldens ønske. Han kunne alternativt beholde likegyldigheten nå, og forbli kul, og håpe på at noe annet ville redde den siste kaffeslurken om en halvtime. Bagrem gikk for det andre alternativet og kastet pakken til Alden. Han snudde seg så bestemt videre i den tidligere valgte retning. Retning kaffe. For det var kaffe de skulle ha. Den kaffen til tjue kroner som var like grunnleggende for dette eksosbesøket akkurat som røykpakka var.

Han greide ikke å beholde likegyldigheten i mer enn to skritt før han måtte snu seg mot Alden som skreik etter lighter. Bagrem pustet inn og blunket tregt. I blunken så han sigaretten forsvinne mellom fingrene sine mens han drakk sin siste slurk av kaffen etter hvilket han tok til å stikke lighteren inni øret på Alden. Så pustet han ut og snudde seg rolig for å tenne det som nylig hadde vært hans egen siste røyk.

2.

Bagrem ankom cafeen med litt igjen av sigaretten. Han gikk ikke inn med det første. Han tok et siste drag helt til filteret brant mellom fingrene og gnidde det inni askebegeret på bordet ved siden av. Paret som satt ved bordet så ut til å være litt brydd. Han åpnet døra til en ABBA låt.

Karen bak baren bladde i dagens tabloid før han tregt løftet blikket til Bagrem. Bagrem nikket mot espressomaskina. Karen visste at Bagrem skulle ha en dobbel espresso, som de foregående gangene, og begynte å snu seg forvirret etter kopp og sukker. Bagrem pustet inn og blunket tregt. Han så seg selv i en bar i Roma, og en smilende guttunge som serverte ham espresso i en eneste bevegelse. Den settingen føltes så naturlig til tross for at han aldri har vært i nærheten av Roma. Han ble aldri tilfreds med at en espressoservering skulle ta ti ganger så lang tid som en filterkaffe. Selv om han og karen bak baren var i denne samme settingen titals ganger før, uten at de visste hva den andre hette, presterte karen bak baren fortsatt å knote med espressoen hans. Likevel, mens karen holdt på, misunte Bagrem ham, med svak irritasjon, hans likegyldighet, så vel til kaffen som til Bagrem selv. Det var ikke alltid sånn. Ved de tidlige besøkene lurte Bagrem alltid på om tregheten med espressoen inneholdt en slags beskjed. Men omsider, etter sine titalls besøk og analyser konkluderte han med at karene og damene bak baren virkelig ikke brydde seg om at han var utlending, kom fra asylmottaket eller ville legge igjen tips. De serverte ham kaffe, helst med et smil, et likegyldig vakkert smil, og ignorerte ham elegant til fordel for avisa eller den neste kunde. Bagrem pustet ut og dro til seg dagens norske tabloid som kokte av meninger og kritikk og som overhodet ikke samstemte med det inntrykket som hans norske servitør la igjen.

Espressoen fant fram, han la igjen tjue, og tok med seg både kaffen og avisa ut av døra. Tilbake der ute, i det innglassede, men tilstrekkelig åpne området for å kunne røyke tobakk legalt, fant han et bord og slo seg ned.

3.

Slurkene var små og korte. Dem imellom bladde Bagrem mellom overskriftene i avisa. ABBA spilte svakt til sykkel og motorbråk. Det var så altfor fort at han kom frem til sin siste slurk og følte seg straks litt ut av lage. Han hadde planlagt å sutte på en sigarett i dette øyeblikk og at Alden skulle sitte ved bordet så at de kunne sameksistere i depresjonen. Planen hang i lufta og han begynte raskt å miste likegyldigheten. Foten begynte å danse og han begynte å kikke seg rundt. Uheldigvis så han hovedsaklig bare personer som suttet på sine respektive sigaretter. Som blondina til venstre for eksempel. Han fant seg selv i å fokusere på blondina til venstre oftere enn de andre for øvrig. Han så på hennes jakke, hennes fingre, hennes sigarett, hennes nakke, hennes munn, hennes sigarett, hennes nese, hennes sigarett, hennes sigarett og hennes sko. Han så også på hennes tjukke venninne som ikke røykte. Han kikket på klokka og bestemte seg for at rastløsheten skyldtes at Alden enda ikke fremme. En sigarett ville nå vært midt i blinken for å kutte ned på denne ventingen og eventuelt brekke den i to.

Han kikket flere ganger etter den siste slurken, men lot vare å la seg rive ned. Han håpet nok at, til tross for hvor usannsynlig det var, at Alden ville komme med røyk til ham. Alden kom ikke. Baghrem kikket oftere mot venstre, så dro han inn pusten litt og blunket svakt. Han så seg selv kline med blondina på en strand i Spania, men prøvde å riste tanken av seg. Han pustet ut og lente seg mot bordet til venstre og harket frem noen lyder. Blondina reagerte og så på ham. Baghrem pekte mot røykpakken hennes og så med to fingre på underleppa. Som en tilleggsinvestering prøvde han å smile også. Han visste ikke om det var en fordel eller ulempe det at blondina var fin, men han var virkelig ikke interessert i annet enn røyk. Hvis han fikk kontakt med henne forbi det å bomme røyk, så var han nødt til å forholde seg til sin gebrokkenhet, utlendighet og økonomiske situasjon. Det var nok best ikke å blande seg i avanserte samtaler med fine damer. En røyk hadde vært mer enn nok.

Blondina dro opp pakken sin ut av veska og viste tydelig at hun hadde bare en eneste sigarett igjen. Ansiktsutrykket viste tydelig at hun hadde tenkte å beholde den selv til senere. Baghrem smilte, nikket, viftet med håndflata forståelsesfullt og rettet seg opp i stolen.

Baghrem så seg rundt igjen, men alt han så var alle disse sigaretter som folk puffet på. Han lente seg omsider mot bordet til høyre og harket frem de samme lydene og gestikulerte sigaretten. Der satt det en nerdete kar med briller og røyk i hånda og holdt forelesning til ei søt krølltopp. Brillenerden stoppet midt i setningen, og dro ut av jakka en pakke med bare en sigarett oppi. Karen utviste høflighet og bydde frem pakken veldig forsiktig og sakte, men fisket tydelig etter medlidenhet og forståelse om han fra sin siste sigarett ikke bør skilles hvis Gud hadde nåde. Han var nesten på gråten. Baghrem smilte, nikket, viftet forståelsesfullt med håndflata og rettet seg opp i stolen. Han blunket tregt, og så for seg en kiosk full av sigaretter. Han fikk øyene opp igjen til at krølltoppen fikk brillenerdens siste sigarett, inkludert fyr.

Et siste forsøk skulle han gjøre mot bordet på motsatt side av kafeen. Der satt det en ensom gammel dame i 60åra som sikkert kom til å være snill og givende, slik hans bestemor var. Hun suttet på filteret av sin nesten ferdigrøkte sigarett med et trist blikk ut i intet. Hun hadde foran seg en rød Marlboro pakke med Bunnpris lighter oppå. Baghrem gikk helt bort, harket frem noen lyder og gestikulerte sigaretten. Dama hostet og viste at det ikke var noen sigaretter igjen i pakken hennes.

Baghrem satte seg tilbake ved bordet med lighteren sin på, og følte seg som en sneip. I et siste overblikk fikk han se gamledama, brillenerden og fineblondina gni sine sneiper i askebegrene nesten samtidig. Han blunket tregt, og så i blunken et knust askebeger. Han pustet ut og skvatt når han på en femtimeters avstand så sin siste håp ankomme kafeen mer enn en halvtime for sent.

4.

Fra en avstand på mist 20 meter begynte Alden å gestikulere sin beklagelse over at det tok så lang tid, og at han visste at det var typisk ham. Det var en fin prestasjon. Rett foran bordet avsluttet han nummeret med å ense blondina ved siden av og bemerke det overfor Bagrem. Han så på Bagrem med samlede lepper, nikket i retning jenta og beit seg i underleppa med innlevelse. Bagrem reagerte ikke. Han satt stille anspent og ventet på at Alden skulle dra frem en pakke sigaretter.  Alden la ikke merke til noe betydningsfullt, men satte seg ned, smilte og kastet små blikk mot bordet ved siden av. I løpet av få sekunder var han lent over blondina og mumlet fraser som ingen skjønte mye av. Blondina smilte, forvirret. Alden pekte på håret hennes med et smil og mumlet litt mer. Hun fniste og han konkluderte forestillingen med å peke først på sigarettpakken hennes, så med to fingre på underleppa si.

Til forskjell fra Bagrem i stad, så var Alden lent mye nærmere blondina og faktisk litt over bordet hennes. Når hun tok opp pakka si for å vise og beklage over at hun bare hadde en eneste røyk igjen, rakk hun ikke å gestikulere selve beklagelsen eller riste med hodet beskjeden at hun ikke dessverre ikke kunne gi fra seg stakkaren før Alden hadde rukket å snappe den ut og bre ut det vakre smilet sitt i den store takknemlighet over hennes store velvillige hjerte. Blondina kikket faktisk mot Bagrem nå med et ironisk smil og satte pakken tilbake i veska uten å la seg irritere. Hun skulle til å samtale videre med sin lille tjukke venninne, men måtte igjen på oppfordring snu seg mot Alden for å tenne det som nå var hans sigarett. Alden takket, men blondina så ut til å være likegyldig. Bagrem kunne ikke annet enn å smile oppgitt til Aldens snarhet, og evnen til å komme ut av det som en helt til tross for sin manglende empati eller generell høflighet. Bagrem så opp, ristet oppgitt med hodet og lukket øyene. Han så nå Alden kline med blondina på en strand i Spania.

Han åpnet øyene igjen til sin venn Alden suttende på sigaretten, og så noe forvirrende i høyre hjørne i synsfeltet. Han kikket konkret til høyre så brillenerden røyke på en ny sigarett selv om han i stad ga bort sin siste til krølltoppen. Det var rart. Han kikket så på den gamle dama, som også røykte en ferskt påbegynt pinne, med den samme tomme Marlboro pakka fortsatt liggende ved askebegeret. Til slutt så han skrekkslagent på blondina som holdt på å tenne en ny og fersk en. I all forvirring beit han sammen tenna, plukka opp lighteren, tok den siste slurken av kaffen og reiste seg. På vei opp kastet han et surt blikk mot en overrasket Alden, og fikk blikket på veska til blondina som hang over stolen hennes. Helt oppreist greide han ikke å la være å kikke oppi og der kunne han seg tre pakker med røyk, den som antageligvis var tom, den som manglet en sigarett, og en som enda ikke var åpnet engang.

I sin frustrasjon over den norske likegyldighet forlot han stedet.

5.

Uten en plan, men bare for å riste tankene løs og spasere litt begynte Bagrem å gå rundt i gatene. Ikke overraskende kom han til å passere en kiosk som solgte sigaretter, og en til, og en til, inntil han stoppet opp, gikk inn og så på prisen. Inne gikk siste singelen til Britney. En tipakning kostet 39 kroner, en tjuepakning kostet 68. Han tok myntene ut av lomma, og selv om han visste akkurat hvor mye som var der, telte han over dem på nytt. 42. Han blunket tregt. I blunken så han seg selv åpne en tom hånd til sjåføren av bussen, og rygge ut i regnværet. Han åpnet øynene, la alle myntene på disken og pekte mot en tipakning Luckies. Han fikk pakken og snudde han seg demonstrativt mot døra, men mindre enn to skritt unnagjort måtte han vende om for å ta imot 3 kroner i vekslepenger. Han viftet dem bort, men kioskdama insisterte. Han stod stille et øyeblikk, så strakk han ut hånda og tok dem imot.

Ute tente han sigaretten på fjerde forsøk, tok et drag og kikket mot kaffeautomaten inne i kiosken. Han kikket på de tre kronene, og ga dem til tiggeren bak seg.

Bagrem begynte å gå bortover og med en kvart sigarett igjen rakk han bussen som var klar til å kjøre. Han kastet røyken og sprang inn til sjåføren. Han viste sjåføren den gamle billetten. Til sjåførens beklagende gestikulering, viste Bagrem at han hadde lommeboka tom, og tilbød sjåføren en sigarett. Da ingenting hjalp, rygget han ut og løftet opp kragen på jakka.

Bussen kjørte med Alden vinkende fra bakerste sete.

Bagrem gikk. Det regnet og det blåste. Det blåste og det regnet. Bagrem gikk.

6.

Godt våt ankom han asylmottaket og gikk inn på rommet der Alden lå og bladde i en gammel Aktuell Rapport. I bakgrunnen gikk hørtes en av de gamle låtene til Tarkan. Han hørte Alden si noe, men han svarte ikke. Uten et ord skiftet Bagrem den våte buksa, skjorta, jakka og gikk ut igjen. På kjøkkenet blandet han til en kopp pulverkaffe og gikk ut til vindfanget over trappa.

Der satte han kaffen i vinduskarmen og tok frem røykpakka med ni sigaretter igjen. Mens han holdt på å tenne den kom den søte Albanske jenta ut og hilste. Bagrem nikket tilbake. Hun pekte på sigarett pakka hans og med to fingre mot underleppa si. Bagrem stoppet opp, uten enda å ha tent røyken, kikket på pakka, så lighteren, så jenta, så pakka, og rakte omsider vagt oppgitt henne pakka med den ene, mens han med den andre hånda prøvde enda å tenne på sigaretten. Til denne settingen gikk døra opp, og ut kom hennes koselige venninne og pekte med et bredt smil på pakken med sigaretten allerede på vei ut av den. Det var på det tidspunktet en naturlig reaksjon fra Bagrem å slippe pakken, så han fikk også den andre hånda ledig for dekke til vinden i forsøk på å tenne røyken sin. Mens han holdt på kom det 2 Somaliere, 2 Afganere og 1 Russer ut av døra og stilte seg bak de Albanske damene. Bagrem fikk fyrt den opp og passerte lighteren til den søte Albanske jenta mens og fikk sigarettpakken i retur. Før han skulle sette pakken tilbake i lomma, åpnet han den en gang til for å telle over de 6 sigarettene som var igjen. Til sin forskrekkelse var der bare en igjen. Han løftet blikket og kunne se de to Somaliere, de to Afganere og Russeren, hver med en sigarett mellom fingrene, samtale bekymringsløst. Bagrem kikket igjen på den åpne pakken. Han var nå alt annet enn likegyldig.

Mens Bagrem røykte sin nest siste sigarett og glante på den åpne pakken, kom også Alden ut. Alden hilste på alle. Bagrem kikket tilbake med småsint blikk. Alden pekte på den åpne sigarettpakken og strakte hånda etter den, men Bagrem dro pakken til seg og viftet med den andre hånda i tydelig misnøye og kjeftet. Han løftet en finger i været med baksida av hånda frem for å få frem poenget at det var hans siste røyk og at den var viktig. Alden trakk seg tilbake i beklagelse og stilte seg med ryggen til veggen.

Bagrem prøvde å se ut mot været. Han kunne ikke la være å snu seg mot folkemengden mellom puffene. Der sto alle og samtalte med innlevelse unntatt Alden som så ut som en påpisset kirkemus der han sto inntil veggen med begge hendene i lommene. Etter det tredje blikket holdt ikke Bagrem ut lenger og kastet pakken til Alden. Alden ville ikke ha den. Han prøvde å levere den tilbake. Bagrem viftet med håndflata i uenighet og kikket mot skyene. Alden nikket en kort takk. Han tok frem den siste sigaretten og tente den på første forsøk. Samtlige slukket sine respektive når de var brent litt over halvveis og gikk inn i bygget der det ikke var så kaldt som ute på trappa. De vinket alle takkene sine til Bagrem før de dro. Alden skulle absolutt ha en Fist-high-five og fikk en slapp en. De forlot ham så alene ute på trappa med sneipen sin.

Bagrem lot røyken brenne helt inn til filteret før han kasta sneipen i bakken. Han stod stille en stund og kikket igjen opp mot skyene. Der lå de svart, hvit, svart, hvit, svart, hvit, i kakeformasjon og minnet om sigarettrøyk. Han stod der og frøys på trass, lagde sinte grimaser for seg selv og nektet å gå inn.

7.

Det var mørkt når det kom ut av døra en liten tjukk Kurder med skjegg. Han stilte seg ved siden av Bagrem og nikket. Kurderen tok en frem en pakke Luckies og tente raskt en røyk. Han bød frem pakken til Bagrem uten å se ham i øynene. Bagrem smilte og strakte frem hånda for å ta ut en sigarett, men han så at det var Kurderens siste og holdt igjen. Kurderen ristet med pakka som for å si at det er greit, men Bagrem viftet bare med håndflata tilbake. De gjentok dette noen ganger inntil Kurderen trakk tilbake pakka og la den inn i høyre lomma. Isteden, ut av venstre lomma tok han frem en ny, uåpnet pakke, rev bort plastikken og tappet Bagrem på armen med den. Bagrem snudde seg, smilte bredt, og tok en. De stod der begge to, uten å snakke, og kikket i mørket. Når de var ferdig gnidde de sneipene i askebegeret og gikk inn døra.

Dagen var nå over og mørket var lagt over granskogen og asylmottaket. Barna var for lengst i senga, og voksne har vel også nå gått tom for unnskyldninger. Til rare skogslyder lukker de siste våkne beboerne igjen vinduene for å holde troll ute, og slår av lysene til Tarkans siste kyss kyss, så at bare vinden høres igjen.

Yngvar Dundervik 2010