05 Aug

Bella Stronza novelle

Rapport etter teknologistudie utveksling skoleåret 1999/2000 (av Yngvar Dundervik)

Jeg hadde vært på bare en måneds språkkurs, så det var gull å få hjelp fra Marco. Jeg fikk bo hjemme hos ham mens jeg lette etter hybel, og han bodde naturligvis med moren sin, så jeg fikk meg ordentlig italiensk familiemiddag hver dag i de ukene, primo sempre pasta, secondo carne, insalata alla fine. Pappen hans drakk et glass hvitvin fra samme flaske etter hver middag, men den var ikke noe god. Jeg husker at jeg fant det noe rart at moren alltid kokte ferdig kaffen kvelden i forveien for Marco sin caffe latte. Den var faktisk veldig god. Og det var akkurat samme mengde kaffe og melk han skulle ha hver dag til samme tid, italienere er rutinemennesker, så det at jeg som sovende gjest også skulle ha en porsjon hver morgen måtte nok ha skapt en skikkelig rabalder i hennes rutiner. Det gikk seg til.

Jeg fikk øve inn mye språk sammen med mammaen når Marco var ute. Hun sa en del rart. Hun sa at hun hadde veldig lyst til å reise. Jeg spurte: «Hvor da?» og ventet eksotiske svar som Argentina, Costa Rica, Hawai. Hun svarte «Torino», for hun hadde aldri vært der, og i domen hadde de, etter hva jeg skjønte, bevart et tørt teppe som Jesus kropp var svøpet i, og det hadde hun veldig, veldig lyst til å se. Jeg trodde jeg hadde misforstått noe. Torino er en time med tog fra Milano, dama var 55 år gammel, og dette var noe av det hun hadde mest lyst til livet. «La oss dra på fredag», sa jeg. Hun rødmet, smilte og lagde sommerfulgvingebevegelser med fingrene i oppstemthet og stemmen hennes haltet, «Å nei, å nei, det går nok ikke, nei, nei, nei.», sa hun og forklarte at hun hadde planlagt å dra om fem år etter at mannen hennes fikk pensjonert seg, frem til da var hun veldig opptatt i huset ja. Jeg skjønte ingenting.

Om dagen fikk jeg noen timer med Marco der vi sjekket ut annonser og besøkte hybler som trengte leieboer. Etter en 10talls dårige hybelbesøk, dag nummer fem fulgte vi opp en lapp fra tavla på studentkantina på Politecnico. Det var et perfekt sted, sju minutter gjenge fra kampus, stor leilighet i øverste etasje, det var fem som bodde der og skulle ha en sjette, gjerne en utvekslingsstudent slik jeg selv var. To av de fem var jenter, og den ene av de to hette Lori. Hun var lettkledd og slank, en nier, og tier fins ikke, og hun viftet med hoftene slik norske jenter ikke kan, og jeg var alene i utlandet, og hadde dumpa eksdama rett før jeg dro, og jeg visste at jeg ikke hadde en fnugg av sjanse hos denne her,  men det hadde vært kult å bare bo i nærheten av henne, tenk det da. Det var kaotisk, men min venn Marco er liten og rask på tunga og flink til å snakke for seg. Han snakket og de andre lo. Så spurte de meg noen ting, og jeg svarte så godt jeg kunne. De ville gjerne lære seg engelsk, og ville bruke meg til det en gang kanskje, men alle visste på forhånd at det ikke kom til å bli noe av, for italienere og engelsk er ikke så lett. Uansett var det kult nok at jeg hadde eksotiske blå øyne, riktig profil og penger til å betale forskudd med.  Jeg fikk hybelen og var i ekstase.

Jeg ble bedre kjent med alle de andre før jeg ble kjent med Lori. Lori var mye på farten, siden kjæresten hennes hadde bil og bodde bare en time unna. Jeg fikk møte ham ganske straks, for han ville markere seg for alle de andre guttene som bodde der. Han så veldig bra ut. Han så så bra ut at selv jeg som er av samme kjønn var ute av stand til å betvile det. Han kledde seg bra, var solariumbrun og var sønn av en kjepeviktig italiensk høyrevridd politiker og hele familien var stinn av penger. Han kjærte en marineblå Peugeot 307. Drittbil. Så jeg ble kjent med alle de andre først. Den andre kvelden etter at jeg flyttet inn, satt jeg med de andre guttene på kjøkkenet, leiligheten har ingen stue så alt foregikk på kjøkkenet, og de dro frem en liten hasjklump for å rulle joint. Så stoppet de opp og kikket på meg, liksom: «Er det greit, har du problemer med hasj, vet du hva det er, vil du ha, kanskje vi skulle spurt alt dette før vi skrev under kontrakten?». Det var spesielt med Italia, og jeg har fortsatt det inntrykket i ettertid at hasj var en nokså intellektuell greie. Det er sannsynligvis vage og feilaktige erfaringer jeg har å basere meg på det. Når jeg tenker meg om, så luktet hele San Siro av marihuana under den kampen vi tapte kampen mot Roma. Uansett, disse gutta var kule, og vi satt mye på kjøkkenet og var enige om at mat var viktig. Vi lagde gjerne mat sammen og for hverandre. Og kaffe. Det var aldri nok kaffe.

Det gikk fire uker med meg boende der, når jeg en kveld endte opp på rommet til Lori. Jeg husker ikke hvordan jeg havnet der. Det var bare oss to, og jeg forklarte viktige ting om livet og hvordan vi gjør det i Norge på min supergebrokne italiensk og viftet med armene for å forklare bedre, og plutselig satt jeg bak henne og masserte nakken hennes med mine myke gitarfingre. Jeg husker ikke hvordan de havnet der heller. Jeg masserte og masserte, og hun forklarte meg viktige ting om livet på veldig god italiensk og jeg skjønte absolutt alt hun sa, og plutselig var hun over meg og vi klinte og jeg hadde hendene på rumpa hennes, og jeg husker i hvert fall ikke hvordan vi havnet der, og jeg husker ikke hva jeg tenkte på mens vi holdt på, men jeg husker at etter bare fire minutter med dette, så banket noen på døren, og jeg skjønte plutselig hvor jeg var. Jeg hadde nettopp klint med ei «finere enn modell» dame i Milano som har kjæreste som er stinn av penger og muskler, og dette var ikke bra. Jeg hilste på typen senest i går. Jeg skjønte at jeg var eksotisk, men så eksotisk trodde jeg ikke jeg var, og jeg var akkurat nå litt sur på meg selv for at jeg var eksotisk, men ikke så sur som jeg var på Nico for at han banket på døra etter bare fire minutter. Jeg skvatt. Lori reiste seg og rettet erfarent på toppen og gikk til døra. Jeg løp ut på balkongen for å late som ingenting, og for å ta meg en røyk, jeg hadde visst begynt å røyke i Italia, for å ro meg litt ned og fordøye det som skjedde. Nico lurte på om han kunne ta av kaffen til Lori siden han var gått tom, men jeg er sikker på at han mest var nysgjerrig på å se om hvem som var på rommet til Lori med døra lukket når bilen til typen hennes ikke var parkert under kjøkkenbalkongen. Han fikk bruke kaffen og Lori kom ut på balkongen og skulle trøste meg. Jeg var tydeligvis den av oss to som trengte trøst og som hadde minst erfaring med dette. Jeg forsikret henne om at det gikk bra, og vi bablet slik og stemningen talte for at vi ikke skulle ha noe mer av dette her, men at det var gøy. Jeg forlot rommet til Lori med en usikker og ambivalent gjenge. Rommet mitt var seks meter til venstre, så jeg gikk dit. Jeg la meg på madrassen min, og glante i taket. Jeg sov ikke så veldig bra den natta. Det var varmt.

De neste dagene gikk vi forbi hverandre og latet som ingenting. Hun var nok flinkest til å late som ingenting. Jeg fulgte dårlig med i forelesningene og grublet mest på hvordan jeg skal slutte å gruble. Det var ikke lett. På alle måter var dette var en absolutt suksess. En scoring av dimensjoner. Jeg hadde jo klint med ei dritfin italiensk dame, og vi måtte avslutte pga. Force Majeure, så det var ikke min skyld. Jeg var forsatt kul, og jeg var i Italia, og bevis på min sukess kunne jeg se daglig sprade halvnakent forbi kjøkkenet på vei til badet. Likevel var jeg den trengende og desperate av oss to. Hun hadde jo type, og jeg var ensom i det store utlandet. De fire, fem første dager etter hendelsen var jeg nok tydelig usikker, mens hun lyste opp. Forleden fikk hun altså hatt et interessant øyeblikk med intetbetydende lille meg, og fikk bevist at hun var penest i landet her, og at hun hadde kontroll og det kom nok ikke til å skje igjen. Hun gikk modellgangen gjennom gangen forbi meg og ignorerte meg erfarent. Skulle tro hun næret seg av mitt trengende blikk. Helgene var hun borte, akkurat nok til at jeg fikk orden på min aura og lærte å trekke på mitt lure sidesmil igjen. Den andre uka etter hendelsen var jeg iallerede  bedre form og i stand til å ignorere henne tilbake akkurat like bra som hun meg, hvis ikke bedre. Og, jo sterkere og oppegående jeg var, jo mer anerkjennelse fikk jeg fra henne.

Det gikk to uker siden heldelsen. Jeg var endelig tilbake på min topp og hadde kontroll på mitt usikre ytre. Hun sluttet å ignorere meg, og det var nok fordi jeg var oppegående og min Mojo var høy. Så, hun inviterte meg på rommet sitt. Og jeg ble med inn. Naturligvis ble jeg med inn. En liten prat for å oppklare i hendelser fra de siste ukene. Ja, det var definitivt viktig å få unnagjort. Jeg satte meg på sengen hennes, hun hadde bare seng på rommet sitt, og hun satte seg ved siden av meg. Etter en passe lang og avklarende samtale på ubalansert italiensk, og jeg var nok forvirret på grunn av språket, lå jeg plutselig med ryggen nede og uten av stand til å reise meg. Jeg var naken og uten kontroll, og jeg skjønte ikke hvordan jeg havnet der.  Jeg lover, hun gjorde alt. Jeg var helt uskyldig og passiv. Og jeg ble ferdig ganske fort, for jeg var helt uten kontroll, og klarte ikke å holde noe igjen, men ikke hun. Hun hadde kontroll. Det virket riktig og plalagt at jeg ble ferdig selv om hun ikke ble det, så det ble ikke noe rar situasjon ut av det. Uansett var jeg ikke erfaren i disse greiene, og ville ikke skjønt noe selv om det hadde vært mere big deal. Vi pratet etterpå og forsikret hverandre om at dette var greit og at det var sånt som skjedde, og at det var ganske normalt. Ja liskom. Dette var absolutt veldig unormalt i forhold til alt jeg kjenner fra før. Italias fineste dame lå med øynene lukket i sengen sin og jeg lå ved siden av henne i den samme senga og suttet på en etter-ligg-røyk, jeg hadde visst begynt å røyke ja, og jeg var verdens kuleste. Neglene mine klødde henne på hofta og jeg var helt sjef. Omsider stumpet jeg øyken, og slo av lyset og tenkte på hvor kult det er at jeg skal sove hele natta ved siden av denne fine dama, så sa hun: «Du, jeg tror det er best at du går på rommet ditt og sover der i natt. Dette er ikke lett for meg skjønner du, jeg har jo kjæreste og sånn». Jeg var jo enig i det naturligvis, og kledde på meg i mørket. Jeg snek meg til døra og hørte etter lyder, for de andre bør jo helst ikke få med seg hva som har skjedd her i natt. Lori hadde jo kjæreste, og to av de andre guttene var jo keen på henne, og den andre jenta var forelska i meg, så dette var trippelt hemmelig. Jeg snek meg forsiktig gjennom gangen som en påpisset liten mus, og gikk inni det gråe hullet mitt for å ligge alene, glane i taket og tenke på hvor kul jeg var som nettopp hadde hatt meg med den dama.

Første to dager klarte jeg å være kul. Tredje og fjerde dagen hadde jeg allerede lyst på igjen, og det skjønte hun, så hun ignorerte meg med alt hun hadde. Jeg gjorde det dårlig på skolen hele uka. Jeg drakk på kvelden. Coctalils og Birra Moretti. Men, så kom helga, og når den var over hadde jeg så vidt klart å rydde opp i mine drømmer og lyster, og kommet til bunns med at hun hadde en kjæreste, og det var nok best for meg å holde meg unna og slutte å tenke i de baner. Jeg burde begynne å flørte med andre jenter. Jeg fikk tilbake kontrollen over meg selv og det likte hun ikke.

Nøyaktig to uker etter hendelse nummer to lurte hun meg inn på rommet sitt igjen. Vi hadde sex igjen. Og igjen, akkurat når jeg trodde at jeg hadde erobret Italia og at jeg hadde Roma for mine føtter, så forslo hun at at jeg skulle dra på rommet mitt og sove der. Og jeg snek meg ut av hennes og inn på mitt rom igjen, og jeg følte at erobringen var ufullstending.

Nøyaktig to uker etter hendelse nummer tre, etter en uke med depresjon og desperasjon, og  en uke med oppbygging og meditasjon, var vi igjen nakne i senga hennes. Denne gangen ble hun også ferdig, og jeg følte meg spesielt kul. Hun kikket på meg med store svarte Bambi-øyne som om at jeg var en liten søt gutt fire år, og sa til meg: «Åh, du klarte det!», og jeg var så stolt, også sa hun: »Men jeg syns at du skal sove på rommet ditt også i natt, du skjønner….» og jeg skjønte.

Og nøyaktig to uker etterpå der igjen var vi i senga hennes på nytt. Og nøyaktig to uker etterpå der igjen. Hun klarte ikke å se meg oppegående og sterk mer enn en uke om gangen og var bare interessert i å bryte meg ned gjennom å ha sex med meg, og sende meg på rommet mitt. En jævla kontrollfrik var hun. Og jeg hadde ikke evne til å la være å dra dit. Og det ble vanskeligere og vanskelige å komme seg på beina etter hver gang. Hadde jeg vært i Frankrike med mobil uten dekning, så ville hun ha klart å lure meg i senga si og fått knekt min selvtillit for resten av måneden. Hun hadde magiske krefter. En heks var hun. Hun fortalte selv at hun hadde sigøynerblod i seg, og det er rett og slett den beste beskrivelsen. Black magic woman. Burde bli brent på bålet. På italiensk heter det Bella Stronza, den vakre drittkjerringa. Og det var heller aldri helt likt etter sexene. Hadde det vært likt så hadde jeg nok greit å orientere meg i labyrinten og klart å finne veien ut. Men, neida.  En gang insinuerte hun at hun vurderte å dumpe typen sin, bare for å gi meg snev av håp. Så lot hun være å snakke om det i to uker. Når jeg innså at det bare var bløff, så sa hun at hun ikke kunne ha seg med meg igjen fordi det hadde vært dårlig gjort mot kjæresten hennes fordi hun nettopp hadde dumpet ham. Så hadde vi sex igjen. Så ville hun egentlig være med en helt annen kar som var tjue år eldre enn henne. Så sa hun faktisk en dag at hun skulle bli kjæresten min, og jeg kjøpte blomster til henne. Hun dumpet meg neste dag. Så ble hun igjen sammen med eksen. Da ble jeg så desperat til å komme meg ut av dette, og jeg gikk på date med ei svenske jente.  Nei, da mente hun at jeg skulle være alene en stund uten kjæreste og finne indre styrke selv om hun selv var sammen med han politikersønnen. Så bedro jeg en kveld min nye ferske svenske kjæreste i et svakt øyeblikk av selvmedlidenhet. Da var vi i det minste på samme premisser. Selv om det var nok sikkert jeg som følte meg mest dritt.

Min nye svenske kjæreste var både fin og kul, men jeg delte ikke bad og kjøkken med henne. Jeg kom jo meg ikke fysisk unna denne heksen, men likevel skulle jeg klare det. Så Etter en periode når jeg sov en del over hos min svenske kjæreste fikk jeg opparbeidet såpass med selvkontroll at jeg nektet å bli med på rommet hennes. Heksen valgte feil kveld. Jeg var på vei ut og et safe ligg ventet på meg tjue minutter unna hos min fine svenske kjæreste. Jeg klarte det, endelig.

Tre dager senere var premisser lagt for at jeg hadde styrke til å prate uten å falle for intime tilnærminger eller andre hekserier. Vi oppsummerte det hektiske halvåret som var gått og lo av oss selv og våre egne svakheter. Det var godt og vi var endelig på bølgelengde. Vi var fortrolige og ærlige med hverandre, og faktisk så fortrolige at hun skulle fortelle en hemmelighet til meg. Hun var gravid. «Gud, så spennende», sa jeg og var glad for at jeg hadde kommet meg unna i tide men, etter et kort regnestykke kom vi frem til at det sannsynligvis var jeg som var faren. Dette var særlig dumt fordi hun enda var sammen med politikersønnen. Men, med ham så brukte hun altså kondom alltid. Der og da burde jeg ha blitt desperat og oppgitt, men på en måte var jeg glad for at hun, hvis dette var riktig, dermed offisielt var min. Jeg var helt idiot. Jeg klarte ikke engang å være sint på henne. Jævla heks. Jeg visste ikke hva skulle jeg tenke. Jeg snek meg ut av hennes og inn på rom en gang til.

Dagen etter skulle hun ha vært hos legen og sjekke om graviditetssjekken var falsk alarm eller ekte. Legen hadde ikke tid, men skulle ta henne imot om et par dager. Jeg klarte ikke å se min svenske kjæreste i øyene. Et par dager senere sa hun fortsatt ingenting, og det var igjen jeg som måtte spørre om legesjekken. Nei, den ble avlyst på nytt, men hun fikk time neste uke, for denne helgen måtte hun reise bort, så hun fikk ta det over helga.

Jeg hadde aldri vært verken pappa eller nesten pappa før, så dette var ganske så stort for meg. Jeg hadde tre lag av skyldfølelse og forvirring at jeg ikke klarte annet enn å slå opp med min svenske kjæreste den helga. Når Lori kom tilbake ville jeg ikke en gang spørre om legen, for jeg greide ikke å høre mer at legetimen ble flyttet. Jeg lå bare i senga mi, glante i taket og ble kjent med mine indre erindringsprosesser. Jeg gikk ikke ut, og ikke på skolen. Jeg var ikke stresset en gang. Jeg bare ventet. Etter en uke klarte jeg ikke å holde meg mer, men gikk smilende og rolig inn til henne og spurte om hun hadde vært hos legen. «Åjja», hun hadde vært hos legen for fire dager siden, og det var ingenting. Alt var altså bare falsk alarm og ingen baby. Ingen baby. Ingen kjæreste. På det tidspunktet hadde jeg allerede vurdert muligheten for at hun bare spilte et billig kort for at jeg skulle slå opp med min svenske kjæreste, bare for at hun skal føle overmakt og sykelig kontroll over meg igjen, uten at hun ville mer. Men, jeg kunne ikke spilt det annerledes uansett.

Det ville ha vært en luksus å kunne flytte derifra, men husleien var betalt på forhånd og jeg hadde ikke penger til å leie en annen hybel hverken i Italia eller i Norge, og mamma skulle jeg i hvert fall ikke flytte hjem til. Jeg er jo ikke italiener tross alt.

Min eneste utvei var å vente på min dato. 26 juli. Jeg hadde en fast dato planlagt for et år siden. En flybillett hjem til Norge samtidig som hybelen min i Milano skulle overgis til andre, og hybelen min i Trondheim skulle bli ledig for å ta meg tilbake. Jeg hadde ikke penger til å improvisere med annet uansett, og så var alt dette skjedd den gang flybilletten kostet en månedslønn, og ikke som i dag.

Så jeg lå der på madrassen min og glante i taket, drakk coctails og Birra Moretti på kveldene, og kom til å gjøre akkurat det i de tre siste måneder. Det mest kritiske i de månedene var at min gode Marco, som jeg følte jeg skyldte en kjempestor tjeneste til, hadde prestert å prøve seg på Lori. Dette var enda en absurd situasjon. Dette var typen som lot meg sove hjem til seg i to uker og han hjalp meg å finne bolig. Jeg spiste maten som moren hans lagde, og jeg hadde slik ydmykhet for hans gjestfrihet, og ville gjort hva som helst for ham. Bortsett fra dette. Nå var jeg ikke i stand til å tilgi ham at han tråkket slik på mine følelser, som nå vel var offentlig eiendom. Det er veldig rart å føle både ydmykhet og forakt for samme person.

Mot slutten håpet jeg enda å stå i det minste i et fag ved Politecnico, men det skar seg omsider det og. Jeg strøk i samtlige fag det året, og ikke faen om jeg skulle tilbake til Italia for å konte på muntlig italiensk for professorene der nede er jo bare interessert i i hvordan knekke din indre selvtillit og ikke i hvordan gi deg det du trenger. Men, jeg lærte veldig mye om psykologi. Jeg lå og observerte meg selv i timevis om gangen. Jeg klarte jo ikke å konsentrere meg om annet enn å synes synd på meg selv, men samtidig så var jeg ikke helt fortapt for for jeg hadde en dato, en dato for når min nåværende tilstand ble over, og jeg kunne dra tilbake til det kalde Norge der følelser ikke er så tunge å bære, og alle vet hvordan de skal føle mindre og snakke mer fornuftig.

Og så kom datoen. Og slik ble det. Jeg så Lori aldri igjen. Vi snakket i telefon fire, fem ganger siden. Hun hadde facebook profil som hun slettet etter hvert. Felles venner har skilt grupper og det går rykter om at hun dumpet politikersønnen for godt og begynte med dop, så gikk hun på rehabilitering, ble gift og skilt, og gravid og mistet barnet fordi typen var alkoholiker, men dette er bare rykter altså. Jeg fikk noen få tilbakefall og sendte SMS til et telefonnummer jeg hadde. Jeg sendte en gang et bilde og et dikt til adressen hennes, men alt i alt så har det gått bra, og jeg puster fritt. Glad jeg er ferdig med det.