Gullbarbieintervju – (publisert i Larm)

I vår ble jeg intervjuet av LARM, bladet til PRESS – Redd Barna Ungdom. Dette var i forbindelse med at jeg stilte som Gullbarbie-ambassadør. Jeg skule si noen ord om det, og intervjuet var i trykk for noen uker tilbake. Her er det:

Kjære Igor,

Tidlegare i år meldte du deg frivillig som Gullbarbie-ambassadør. Kvifor støttar du Gullbarbie-konkurransen?
– Jeg har en personlig irritasjon i kampen mot “halvfabrikkerte jenter på samlebånd”. Jeg vokste opp på 80-tallet og fikk en traumatisk opplevelse i 1988 som har preget meg siden. Nemlig, fetteren min og meg i en alder av 8 år, vi havnet “ved en tilfeldighet” på en nudiststrand i Kroatia. 80-tallet var jo gullalderen for den aktiviteten, og det er jo ikke min skyld at jeg ble født. Dermed, i en veldig ung og følsom alder fikk jeg se en ekte bever i all sin prakt. Beverne i alle farger ble den dagen stemplet i min bevissthet som noe absolutt vakkert og som hørte til en helhet sammen med hengepupper, hår i underarmene, og vidt varierende kroppsfasonger.

Men, hva skjedde? Innen jeg selv endelig ble kjønnsmoden, i en alder av 25 år, og skulle få meg min egen bever, så var beveren borte vekk. Hvor er beveren, spurte jeg. Ingen kunne svare. Jeg orienterte meg mellom skoger av silikonpupper, pudder, stygge leppestifter, langt lyst hår og rosa tights. Men, beveren var borte. Jeg leide omsider inn en privatdetektiv og etter mange fakturaer kom han tilbake med et svar. Det var Barbie. Det var Barbie som drepte beveren. Siden tidlig 70-tall har verdens har uansvarlige fabrikkeiere i samarbeid med dumme foreldre aktivt mast inn på 80-tallets småjenter et bilde av kvinnen som blond, plastikk og beverløs. Ingen av dem tok hensyn til meg. Så… Død over Barbie!!

Kven er du, Igor?
– Jeg er en 36år gammel drittunge. I årene 2000 -2010 prøvde jeg å bli voksen. Fikk meg kone, to barn, stasjonsvogn, ingeniørdiplom, boliglån og 100% fast jobb. Med min ingeniørdiplom regnet jeg ut at alle pengene jeg tjente på fastjobben gikk på å tilfredsstille markedskreftene i forbrukersamfunnet og finansiere det faktumet at jeg utøvde fastjobben år ut og år inn med det edle målet å en gang bli pensjonist. Så sa jeg opp jobben og ble pensjonist.

I min pensjonisttilværelse begynte jeg å skrive sanger. Det første jeg skrev var en kjærlighetssang til dama mi, men hun syntes ikke noe om sangen, og siden har jeg hatt aversjon mot kjærlighetssanger generelt. Så skrev jeg noen sanger om asylmottak, og det slo skikkelig. Nå går jeg rundt og synger om asylmottak. Folk syns det er gøy å høre siden de ikke vet en dritt om asylmottak. Så jeg forteller åssen det er. Asylmottak er superkult, superspennende og gøy. Alle burde dra en tur til nærmeste asylmottak og møte kjærligheten som finnes der. Men, neida.. Folk drar på Tusenfryd heller. Boring.

Uansett, nå bor jeg i kollektiv med 3 venner av meg, ei dame på 35år, ei jente på 9 og en gutt på 6. Det var liksom først meg og hun dama som spleisa på leilighet for å spare penger. Så kom hun jenta inn i 2007 ut av ingenting. På besøk liksom. Og jeg som trodde at hun skulle flytte ut snart, men neida. Helt utrolig. Nekter å dra. Hun har ikke betalt husleie siden 2007. Rrydder ikke etter seg. Ikke han gutten heller. Bare bråk med de to. Litt som på asylmottak liksom. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Men, men. De sier i det minste mye rart.

Kva brenn du for?
– Jeg brenner for at mennesket skal bli intelligent. Jeg brenner for at mennesket skal si mindre dumme ting. Jeg brenner tabloidaviser. Jeg brenner tabloidoverskifter. De er så fordummende dumme. Så har dem drittoverskriftene begynt å komme elektronisk, og siden har jeg bare klart å brenne PCen min to ganger. Det var egentlig like greit. Dritt-PC. Bare dumt at jeg ikke kunne brenne CDer lenger. Jeg trodde et øyeblikk at jeg hadde klart å brenne både facebook-dritten og twitter-dritten og reality-dritten. Begynte å lese bøker. Ble et lykkeligere menneske. Men, den dritten kom tilbake. Jeg er pingle.

Kva jobbar du med for tida?
– For tida jobber jeg med “Folk og røvere i Kardemomme by” på bosnisk. Jeg skal lage en lydbok med sanger på bosnisk og lese inn fortellingen. Det er herlig historie fra en tid når tabloidpressen var ikke så masete. Det kommer som en fin terapi.

Viss du skulle vore med på en «Forente artister»-låt, med kven og for kva sak?
– Jeg digger Admiral P. Vi ville laget en sang som går: “Gå og besøk din bestemor, bestill der vafler, bestemor blir jo dritglad av å lage vafler til deg, legg deg på sofaen med beina i været, la henne syte litt om akkurat det, men hvis hun syter for mye, da får du reise deg å gi henne en klem over brillene, sett deg tilbake i sofaen, bestill saft og les avisa, gjerne høyt så at bestemor også hører, la henne fortelle deg en gammel historie men ikke to.”

Kva er det beste med å vere barn?
– Barn får lov til å tro at de skal spille senter under kurven for Chicago Bulls når de blir stor, selv om både mamma og pappa er under 170 høye… tilsammen. Booyakasha!

Synest du ein kan lage humor av alt?
– “Er det mulig å presentere alle ting i en joke?” eller “Er det greit at man tuller med det mest følsomme?”. Svaret er Ja i begge tilfeller. Nøkkelen her er å vite hvem du snakker med. Du forteller ikke samme vitsen i bursdagen til bestemor Prippen, som ved bardisken til onkel Alko. Men jada, det går an. For meg er humor en filosofisk forløsning. Det betyr at ting blir presentert oss feilaktig ved våre overbeskyttende mammaer, pensumorientert skole, tabloidmedia og sladdertantene. Vi trenger alternative synsvinkler for å forstå verden. Humor har den oppgaven. Å bryte det vante mønsteret. Å bryte forventningen. Å få en kake i trynet når du minst venter det.