På taket, på asylmottaket
(Kåseri av Yngvar Dundervik)
Det var en gang, bakom tre høye fjell og fem brede sjøer, midt i den dypeste skogen av dem alle, et troll som bodde. En dag satt trollet oppå taket og spurte: ”Jammen, hvordan falt det dem inn å bygge asylmottak akkurat her?”
Og der oppå taket, på asylmottaket, sammen med det trollet satt altså jeg og noen av våre felles eminente fettere, derunder fetter Ali fra Mali, fetter Lille Lam Nam Nam fra Vietnam, og av alle min favorittfetter Shon Kogha Umphu Karugha Nht Nht Unghuiry fra et sted så dypt inni jungelen at han selv ikke greide å finne det på kartet, men likevel ikke så dypt som Meråker, der var det et asylmottak han hadde bodd på tidigere, og siden jeg ikke visste hvor det var, forklarte han for meg, han sa: ”Du har metropol, ikke sant, så har du stor by, så har du liten by, så har du landsby, så har du åker, så har du Meråker. Og litt utenfor der igjen, så har du et asylmottak.” Og der hadde han bodd. Stakkar. Men, nå var han her og vi satt på taket og ventet på at Arild skulle svare på spørsmålet for han var norsk og ellers var det flere pingviner enn nordmenn i mils omkrets.
Forresten, det er ikke sånn at vi venter på noe spesielt, men bare sånn, av gammel vane. For det er så at det man hovedsakelig gjør på asylmottaket er å vente. Folk flest har imidlertid glemt hva de egentlig satt og ventet på, og de husket ikke lenger hvorfor de kom til Norge til å begynne med, men her var de nå, og sånn var det.
”Så, Khalid?”. Sånn ble han kalt for.. urbeboere på mottaket her fikk aldri til å uttale ordentlig ”Arild Olsen”, så alle kalte han for Khalid Al’Hassan. ”Hva tror du Khalid”
Arild lente seg oppå sin enorme allvitenhet og forklarte: ”Distriktspolitikk, vet du. Se for deg en av dem politikere, de som sitter på stortinget du vet, har så lett for å drømme seg bort, liksom; Tja, når ikke jeg selv får til å komme meg ut av denne stressende Oslo-gryta, så får da disse stakkarene her nyte den vakre stillheten av min bestefars forlatte gård på Sunnmøre.” Vi ante et snev av ironi. Men, ikke så mye.
Og det er en spesiell følelse jo, det å bo asylmottak, åpne vinduet på fullt gap, se utover den vakre fjorden, trekke inn et godt drag med friskt luft og rope ut: ”Å Gud, dem Kurdere i første etasje driver igjen og koker den der gryta si på full guffe!” Så blir det plutselig masse bråk og kaos og skriking over ingenting.
Men, ikke i dag. I dag var det stille her på taket, bortsett fra skrikende kulde og et eller annet meningsløst spørsmål i ny og ne i en platt samtale pingviner og troll imellom.
++++
Igor D / Yngvar Dundervik