Aktuell fetterprofil: Jovan Pavlovic

Jovan Pavlovic, min mentor & protégé i denne uoversiktlige jungelen av rovdyr og gribber (les: kulturbransjen), avslutter denne helg året sitt som Fylkeskunstner 2010 i Sør-Trøndelag med en fantastisk konsertserie på TRANSFORM ’10.

Høsten 2007, når jeg skulle komme i gang med å søke finansiering til produksjonen av musikalen “Sex, Drugs and Kalashnikov”, støtte jeg på Jovan på “Naboen” ved gamle bybro. Etter tre øl og to hark, avlsørte han for meg noen dype eksistensialistiske sannheter om livet til en moderne kunstner.

Igor, – sa han til meg etter å kastet ett blikk på søknaden, – Dette er et bra prosjekt som du har satt opp. Du kommer sikkert til å få pengene som du søker om. Det kommer ikke til å bli nok. Du kommer til å lage et fantastisk bra teaterstykke og du kommer til å slite deg ut som en hest, og når du endelig kommer så langt til å sette opp premieren, så kommer verken VG eller Dagbladet til å være der. Det vil komme en journalist fra lokalavisa, han kommer til å skrive en grei og koselig notis innerst på side 8, og ingenting annet kommer til å skje. Forstår du det? Det kommer ingen fra Nrk eller TV2 som er interessert i hvorfor du har lagt igjen nyra di på asfalten for å lage noe som virkelig er kvalitet. Du må bare huske å sende en ordentlig rapport til Kulturrådet, slik at du får støtte til neste prosjekt.

– Ja, ja.. Svarte jeg og nikket høflig. Jeg tenkte da at det er nok noe i det han sier, men han skjønner nok ikke at jeg har flere ess i ermet.

– Jeg har holdt på i ti år nå. Hver gang så tenker jeg at det nå det store skjer, og alt løsner, men akk. Ikke denne gangen heller.

Som du kanskje forstår, så hadde Jovan spådd rett. Etter åtte nyretransplantasjoner og fire nervesammenbrudd så prosjektet målet og premieren. Vi fikk gode kritikker, vi fikk stående applaus, vi fikk klyp i kinnet og emosjonelle klem fra våre mammaer. Så blåste det hele over, og etter noen få rykninger stilnet det helt. Og ingenting mer skjedde. Ingen store produsenter, ingen Migrapolisreportasje, ingen God Morgen Norge, ingenting.

I sommer (2010) ringte jeg Jovan for spørre om han var interessert i neste prosjekt, og da sa han igjen noe dypt til meg.

– Du vet Igor, i det siste har del kort åpnet seg for meg. Det går veldig bra, og alle vil ha tak i meg. Jeg vet ikke hvor mye tid jeg har, men prinsipelt er jeg interessert.

Happy end?