LÅVEN ER TILBAKE!

Takk til Lærer Torbjørn F (6b) ved Lunde, takk til Varden og til alle som sendte trøstemeldinger og takk til min tante Sefika som sydde teppet.

«Da legger jeg det igjen på trappa, den halvparten som er igjen…»

Det var en lærer ved Lunde Barneskole som ringte om at han stod med teppet foran døra mi. Ingen var hjemme da. Teppet var litt vått men like helt. Han hadde bare tulla om bare halvparten. En morsom lærer.

En ting slo meg i løpet av de ukene. Med teppet var entusiasmen forsvunnet. Jeg hadde mistet lysten til å drive med barneteater og lysten er den viktigste ingrediensen. Men, når det kom tilbake, så kom lysten også. Faktisk var jeg, dagen derpå, heller litt flau over at jeg griner i avisa om noe så uviktig som «et teppe».. ..når verden har kriser liksom. I disse materielle tider ventet jeg å høre: «Jada, det er jo bare et teppe. Bestill et fra Kina». Da ville jeg svare, «Nei men, dere skjønner ikke!» Det ble ikke slik. Samme kveld fikk jeg mange trøstemeldinger, og takk for dem. Jeg var flau over et tulleproblem, men folk visste bedre, at det ikke handlet om teppet, men om entusiasmen. Jeg tok feil av folk.

Folk skjønner mer en man tror.

Men, angående detektivarbeidet? Hvem, hva hvordan?

Det var altså en lærer fra Lunde Barneskole. Han skrev: «Bråstoppet bilen og sikret teppet med en gang jeg fikk øye på det. Hadde nettopp sett plakaten på Inngangsdøra til skolen. En dame var der og mumlet noe om at en hund hadde stjålet teppet, men hun framstod ikke som sikker kilde».

Finnerlønn ville han heller ikke ha: «Finnerlønn er helt uaktuelt. Men, hvis du kunne tenke deg å synge en sang for elevene i 6b, ville det vært veldig hyggelig.» Med låven i ryggen.

Hva jeg forstår, sånn foregikk det: Den som tok teppet leste om det i avisa, og kastet teppet på gata, brettet ut, gjenkjenbart. Det gikk rykter om at det lå under broa i Lundedalen en stund, sa dattera mi. Det var hun som hengte “Har du sett teppet”-plakaten på skolen. En dame fant det på asfalten og brettet opp over gjerdet, men orket ikke å lete etter eieren. En lærer i bil kjente det igjen fra bilde, og bråbremset.

Og rappararaaa! Teppemysteriet er løst.

En annen ting som hører til historien. Jeg anmeldte saken til politiet. Mest for å være korrekt da. Altså, jeg forventet hverken resultat eller innlevelse, men jeg lar meg stadig overraske over byråkratiet. «Innbrudd meldes inn ved oppmøte på dagtid, på håndskrevet skjema. Du får bekreftelse per post. Ikke kontakte politiet med mindre du har nye opplysninger.» Så kom låven tilake, og jeg har nå selv ringt 3 ganger med opplysninger om at teppet som jeg ar meldt tapt ble funnet, men jeg kommer ikke gjennom. Jeg har nå gitt opp å ringe. Det har kanskje andre også? og gitt opp?

Jeg legger ved bildene av låven i produksjon, da jeg nå vet at folk kjenner verdien av godt syhåndverk.