Politisk biologi – (publisert ingensteds)

Valg 2013 er over. Vi har stemt blått og får blå regjering. Noen jubler, noen griner. I begge tilfeller ser ikke folk ut til å skjønne biologien i valgkampens resultat. Det er på alle måter naturlig at vi blir blå etter 8 år med rød regjering, og det er ingen grunn til å engste seg eller spille overrasket.

Nemlig. Norges befolkning er godt klar over at vi er en rik og bortskjemt familie. Norge er i snitt klar over at en blåere hverdag vil bli røffere, og den vil vi ha. Den rødgrønne regjeringen har vært den snille mammaen som har skjemt oss bort i hele åtte år, som har gitt oss mye NAV penger, billig kultur, subsidier for å sitte på rævva, men nå er vi lei. Vi syns selv at vi er blitt for myke, og vi ønsker å ha det tøffere både for oss selv og alle de andre. Mest de andre fordi de snylter på mamma mer enn vi gjør.

Nå er vi opprørsk og vi har lyst til å flytte inn på hybel i Bergen og studere økonomi, finne oss ei dame på byen og kline med hu uten å måtte dra hjem før kl.23.00 og forklare til mamma hva vi har gjort på byen. Vi har tenkt å kjøpe oss ny BMW for å plukke opp damer og vi skal være kongen på byen.

Så, etter 4 eller 8 år med opprør, så har vil vi ha smelt dama på tjukken, og husleia vil være to måneder på etterskudd fordi vi aldri fant den kule jobben vi skulle ha, vi ble lei av å jobbe på MacD, og vi har skyhøyt studielån. BMWen slukte altfor mye bensin, så vi solgte den med tap tilsvarende 8 måneder husleie, så ringer vi hjem til mamma og lurer på om vi kan flytte inn i kjelleren hvis det fortsatt er ledig.

Men, man kan jo ikke leve i kjelleren til mamma resten av livet heller. Eller, man kan jo det.. på en måte.. men det er liksom ikke så kult.

Etter 4 til 8 år med “økonomistudier”, så kan det ha gått gå så bra med oss at vi ikke ringer hjem til mamma om hjelp. Ikke barnevakt engang? Vel, statistisk sett er det likevel mange som flytter i parallellgata til mammakjelleren, eller i verste fall i den til svigers. De av oss som overlever kampen og velger en livsstil som ikke inkluderer å vende hjem med halen mellom beina, ja de av oss utgjør mindre enn 50% av søskenflokken. Vi vet at, når vi endelig kommer tilbake til vår overdrevet omsorgsfulle mamma, så vil hun ta oss imot med åpne armer.

Den gang vi flyttet ut, så gråt mamma i bekymring for fremtiden. Mammaer har en tendens til å bekymre seg til tross for jevnlig oppdaterte valgbarometre. Men, det har seg bare slik at vi ønsker litt utfordringer i dette trygge mammalivet for å kunnes sette pris på oss selv. Grunnen til at vi gjør opprør mot mammas trygghet er også det at vi føler at hennes omsorg er ulogisk. Sett at 3 brødre vokser opp i mammas fang. Den ene av de, Espen Askeladd, snylter på mamma mer enn de andre, kræsjer biler, har hengefag, låner penger og snuser. Ja, det er urettferdig at mor er like omsorgsfull med alle sine 3 sønner når det er tydelig at den ene bør skjerpe seg. Så, de andre to stemmer for at Espen skal kastes ut, og de har jo sterke stemmer, så det blir iverksatt. Kanskje det er like bra. Man kan jo bli lettere tjukk (i hue) av å bo i kjelleren hos mamma for lenge. Mamma gråter over at dette skjedde.

Dette er livets gang, og selv om Blått og Rødt ikke er alltid klar over det, så samarbeider de symbiotisk om å holde oss akkurat såpass friske til å kunne være konkurransedyktig i internasjonal sammenheng.  Selv Frp og Rødt har sine naturlig tildelte roller i dette samspillet til tross for deres til tider veldig rare uttalelser. Og selv om de moderate lar seg stadig forbause over at de ekstremes ekstremisme, så er fortsatt en pølse uten ender umulig å lage.

For de som redd for polaritetsskiftet, så er det trøst å vite at kapitalismen og sosialismen er bare to sider av samme sak. Altså, i kapitalismen er det slik at det er noen mennesker som utnytter andre mennesker, mens i kommunismen er det på en måte.. stikk motsatt.. hvis du skjønner.

Hvilke konsekvenser har dette for oss i praksis. Jo, hvis vi observerer historiske konsekvenser av blåregjeringer, så vises det seg det som regel, sånn midtveis i blå mandatperiode, at arbeidsløsheten går opp. Som konsekvens av dette vil boligprisen synke mot slutten av perioden. De svakeste er uten jobb og mulighet til å få lån fra banken og vil være nødt til å selge boligen til de med kapital. I denne fasen av den biologiske sirkel er det duket for at de med sterkere privatkapital kan kjøpe ut de svakeste på billigsalg, slik at de hierarkiet blir ristet på plass med hensyn til arbeidskapasitet og styrke. Dermed vil de rikeste representere oss i den internasjonale motekonkurransen, og de svakeste vil gå på byen og spise kebab. Vel å merke, de fattige med den varme kebaben i fanget vil de være nesten like lykkelige som de rike med sin aspargesstang, bare nesten.

Det er biologiske grunner til at det er slik og det er ikke noe galt i det. Bare sørg for å enten selge før prisen raser, eller behold huset hele turen. Vær på vakt over at du også mest sannsynlig bare er en feit torsk, og ditt naturlige instinkt vil anbefale deg å selge på det verst tenkelige tidspunkt, og dermed vil du bli spist opp av haien med sterkere kapital. Vær oppmerksom. Med mindre du er en hai selv da. Da er jo de blå år det rene koldtbordet.

Jeg selv er en torsk på diett.

Live long and prosper!

Igor