Kan DU den snakker norsk?!

Annenhvert år dukker det opp bekymringsmeldinger om tilstanden til det norske språk. Eksperter spår en krise… i tabloidbransjen. Skvett! Skulle bare mangle.

I april fikk jeg en søt invitasjon til: “Norges konferanse for minoritetspråklige medier” ved Høgskolen i Oslo. “Typisk norsk” tenkte jeg. Norge er vel landet i verden med flest konferanser per innbygger også, så hvorfor ikke en en der alle andre språk kan snakke om problemene sine på norsk.

Dette lille Norge altså, der folk synger på svensk, banner på samisk, hører på nyheter for døve og lar dialektene fly fritt. Nordmenn syns gjerne at sveitserne er kule som har fransk, tysk og italiensk. Men, Norge slår Sveits i antall språk med: bokmål som altså ikke er dansk, nynorsk som er enda mindre dansk, og samisk, som i hvertfall ikke er dansk. Nordmenn liker språk og minoritetspråk. Selvfølgelig har de en konferanse der disse kan konspirere sammen mot hverandre.

Litt albansk er fint. Når vi kom i 1992 var minstebroren min 2 år. Vi bodde da på asylmottak og han gikk i kommunal barnehage med rare norske barn, noen albanere og en tamil. Snart kom det flere albanere, og på et tidspunkt ble det “for mange”. Kommunen besluttet da å sponse egen barnehage på asylmottaket for lillebroren min, tamilen og ti små albanere. Halvt år senere snakket lillebror albansk med sin tamilske bestevenn.

Det er 20 år siden da, og lillebror snakker nå sjelden albansk, men gjerne bosnisk med meg. Vi snakker norsk når Kjetil er der, og Kjetil plages ikke av at norsken ofte går opp i røyk når samtalen heter seg opp. Han er tolerant. Men, hvis norsken uteblir for lenge, da står Kjetil opp, smiler og sniker seg over til blondina ved bardisken. Da sitter vi der og fordeler skylda: “Se nå ble’n sur, det er din skyld, hvorfor snakker du ikke norsk”. Men, Kjetil ble ikke sur. Han ble praktisk.

Kona mi er norsk. Vi har to barn som jeg vil at skal lære seg morsmålet.. sitt.. mitt.. mormorsmålet.. vårt. Ingen vet hva det er godt for, men det er liksom kult. Selv kona mi har planlagt, siden hun ble kone, å lære dette morsommålet… mitt. Jeg ville hjelpe til. Da fikk hun vondt i hodet og ble gretten. Nå snakker hun bosnisk bare på kjøpesenter i Kroatia. Da får hun sag alt.

Min datter snakker språket mitt bedre enn sin mor. Henne belønner jeg med premier, og vi snakker dette hemmelige språket innimellom. Likevel snakker jeg mest norsk til henne og hater meg selv for det, men jeg er bare ikke sterk nok, kvart over 8 på morrgenen, til å være pedagog når jeg vet at hun vet at i januar ikler man seg ullgenser, men ser på meg med store vakre “jeg skjønner ikke hva du sier fordi jeg ikke vil ha genseren” øyne. Da går jeg over til norsk for å forklare bedre, og midt i setningen innser jeg at jeg har tapt.

I mars var jeg i Tyskland og leste inn “Folk og røvere i Kardemomme by”, lydbok for barn, på bosnisk. Jeg hadde vel lyst til å bidra til at norske turister i 2028 kan komme til sin airbnb lelighet i Dubrovnik, og finne Jesper og Jonatan istedenfor Pippi som bevis på at utleieren alltid har hatt lyst til å se norske fjorder. Produsenten med studio i Tyskland, Brano Likic, har levert flere dusin barneplater i 1980åras Jugoslavia. Etter at vi gjorde unna første jobbedag sa han til meg: “Du snakker bra bosnisk du.”. Jeg ble litt satt ut, det var en uvant vri å høre, og han fortsatte: “Jeg har en sønn, skjønner du, like gammel som deg. Vi flytta til Tyskland i 1992, men han snakker ikke så bra.”

I Tyskland er det, ifølge ham, fy å snakke “innvandrermålet” offentlig. Du får skråblikk. Arbeidsgiveren informerer om at bare tysk skal benyttes i arbeidstida. På skolen også. Innvandrerbarn snakker tysk til hverandre når de leker. Tyskerne dubber sine filmer for beskytte språket, akkuratt Italienere og franskmenn. Jeg lurer på om disse barna snakker derfor tysk veldig bra. Men nei, ikke nødvendigvis det heller. Det virker mer som om de er redd for å snakke språk.

Rart det der. Kan du grammatikk, så gjelder den kunnskapen på flere språk, som matte. Kan du poesi, så kan du poesi, og drama. Men, begynner du å tenke at det er flaut å snakke språk, ja så blir det flaut å snakke språk. Men nordmenn syns ikke det er flaut å snakke uansett språk, og nordmenn snakker ganske bra mange av dem. De slår gjennom i utlandet som forfattere, filmskapere, og songwriters. Heller ikke norsken ser ikke ut til å ville dø slik mange norske pessimister har spådd for en generasjon siden.

Nei, det er ikke sånn i Norge som i Tyskland, forklarer jeg. I Norge kan vi bosnisk. .. og engelsk, og svensk, og litt spansk. Der kan du gå på gata og snakke et rart språk og de som blir sur er teit. I kind of like that!